Zeiss Ikon Bob 510/2 fra 1938

Herlig høsttur på tørre stier i Bymarka

På vei til jobb 23.09.2010

 

Etter å ha levert i barnehagen i mårrest tok jeg en ørliten omvei på vei til jobb. I stedet for asfalt ned fra Kyvannet syklet jeg inn i skogen, langs Kyvannet, opp til Femstikrysset og så ned til Fjellsæterveien. Vurderte å ta en sving oppom Baklidammen og Lavollen også, men lot det være. 

Det er så fint i skogen så tidlig om morgenen; dønn stille, glassklar luft og ingen andre som er ute. Det er nesten så man kan høre hvordan dekket biter seg fast i grusen for hvert tråkk, i takt med pusten som går. 

Scotten er forresten fantastisk herlig å sykle på. Den er et hakk for stor, men ramma oppleves som veldig stiv og stabil, og den vil liksom bare "rett fram". Med stiv carbongaffel og mye luft i dekkene blir det litt humpete i skogen, men med mindre luft er det bare herlig. Så en slik ramme i str M til salgs for litt siden, og angrer litt på at jeg ikke kjøpte den. Da hadde vi snakket perfekt kåmmjuter slash kosesykkel slash herjesykkel.

Milian i hagen

Birkenbillett til salgs

Jepp, dessverre, billetten til Birken må selges. Det blir rett og slett ikke tid til å være med, og etter som dette er det store målet for så mange er det bedre å selge enn å sitte og ruge på billetten selv.

Altså: Billett til Birken (Ultra, selvsagt, man sykler da vel ikke PuddingBirken... ;-) ) selges til kostpris (selvsagt, man driver da vel ikke med ulovlig svartebørshandel?). Send meg en mail hvis du er interessert, så ordner vi bytte av BirkID og penger.

EDIT: Da var billetten til UltraBirken solgt. Og billetten til Lørdagsbirken som også var til salgs ble revet bort ganske kjapt. Så da er alle broer brent, og det er klart at det ikke blir noe Birken på meg i år. Lykke til alle dere som skal sykle UltraBirken; jeg er skikkelig misunnelig!

Tour de Frøya 29.05.2010

I dag var det tid for Tour de Frøya, et landeveisritt rundt Frøya på litt over 4 mil. Ikke så langt, ikke så bratt, men det ble tungt nok likevel. Jeg fikk nok en leksjon i at ritt/konkurranse er noe helt annet enn trening. Kort oppsummert: Dritskuffa da jeg kom i mål. Hadde ligget i front av "Offroad Elite" hele veien, og vært med på alle støt og forsøk på rykk. Men så køla jeg det til i spurten. Ble nummer 9 av 65, og bare 2 fattige sekunder bak vinneren (Bjarne Valås, Team Sportsbua).

Før start bør man selvsagt varme opp, men i dag var det vanskelig. Det var 8 grader, plaskregn og vind. Frista ikke å sykle seg rolig opp og bli klissvåt før man egentlig måtte. Så det ble med noen fattige minutter opp og ned en liten bakke. Ble ikke varm i det hele tatt, snarere tvert imot. Kom litt seint til start også, men rakk det akkurat...

Starten gikk, og feltet satte avgårde i et vanvittig tempo. Fra 50 % av HFmax til 88 % på 1-2-3 var litt vel heftig, men heldigvis roet det seg ganske fort. Jeg lå langt framme og i front hele veien, da det ante meg at noen kom til å stikke i en av motbakkene. Og det var støting jevnt og trutt. Ingen brudd fikk gå, og ingen ville kjøre ordentlig. Så det ble vanvittig mye rykk og napp. Slitsomt, men litt morsomt også.

I siste bakken før mål var det ingen som turte knalle til, og fronten kom samlet mot mål. Jeg lå godt skjermet i starten, men ble for utålmodig og la meg ut til venstre for å være klar til å kjøre. Da fikk jeg vinden rett i trynet og måtte køle på det jeg klarte for å holde farten til gutta som begynte å kjøre i front. Da det kom 2-3 stk bakfra hadde jeg ikke nubb til å aksellerere, og måtte bare innse at topp 3 glapp fra meg. Sinnsykt surt, for beina var gode, jeg var ikke spesielt sliten heller, og så var det en taktisk bommert som hindret rittkarrierens beste plassering.

Åkke som, jeg er egentlig fornøyd med innsatsen. 1.18 på 44 km, niendeplass, 2 sekunder bak vinneren må da være godkjent?

På bildet ser vi Linda komme inn til en sterk 6.-plass i eliteklassen for kvinner, offroad.

Bogøya

Intervalltrening

Linda har i dag vært og kjørt intervaller på sykkel ute for første gang; 3x10 minutter i Fjellsæterveien. Det gikk visst lettere enn hun hadde trodd det skulle være, og var veldig fornøyd etterpå. Jeg og Milian kom snikende gjennom skogen og var overraskelsesheiagjeng. Det satte mamman pris på :)

 

Att og fram i Estenstadmarka

Okei, på sykkel med klubbdrakt og hylende bremser, på en lettskyet dag med god temperatur, midt i beste sendetid, i Estenstadmarka... Ikke det beste tidspunktet å sykle på. Men det var ikke så mange som var ute og gikk tur, og vi holdt oss stort sett på litt mindre stier og utenfor allfarvei. Dessuten var vi ikke ute for å sykle fortest mulig, men for å kose oss på sykkel, prøve litt skumle ting og kanskje dele en Snickers. Så vi forulempa ingen, og jeg nikket og sa "takk" til alle som var like hensynsfulle som oss selv.

Som regel sykler jeg alene når jeg trener, og som regel har jeg et halvt øye på pulsklokka når jeg trener. Det betyr at jeg sjelden er ute og sykler kun for å ha det gøy, og det er jo egentlig litt trist. Etter dagens tur tenker jeg at jeg må gjøre mye mer av det. For det var en fin tur jeg og Linda hadde. Startet fra Fossegrenda, opp til Risvollan og så opp grusveien fra trafoen. Forbi kraftstasjonen, til venstre, og så att og fram, hit og dit, forsøk opp Liaåsen (men der var det snødekke på veien), en snarvei som ble til gjengrodd sti, en bratt bakke med masse spisse steiner hvor jeg måtte ha tre forsøk og en Hardrocx for å komme opp, og en bratt nedoversti som jeg ikke turte å kjøre i fjor og som jeg heller ikke turte å kjøre i dag. Stiv gaffel gir ikke overskudd av guts, for å si det sånn.

En time og tre kvarter på sykkelen i passe fint vær, sammen verdens beste kjærest som fikk utfordret seg selv ganske bra i dag, var bare helt kanon. Jeg lærte at de lette, fine pedalene mine er ubrukelige til noe annet enn grus- og asfaltgamping, og må kjøpe nye (litt letta egentlig, for jeg har vært litt i stuss på hva jeg skal kjøpe av sykkelstæsj fremover; sykkelen er jo egentlig perfekt). Og så lærte jeg at det er ganske mye morsommere å sykle for å ha det gøy og prøve på ting man ikke tror man greier mange nok ganger til at man til slutt greier det likevel.

Snickersen ble delt i to når vi kom hjem.

Jaeger-Liteseat - Øverst på ønskelista!

Har du sett setene til Jaeger-Liteseat? Hvis ikke bør du ta en titt. Disse setene ser sykt fine ut, i tillegg er de latterlig lette, og etter sigende også svært komfortable. Man kan bestemme mye av utseendet selv også, noe som er viktig for de som er opptatt av fargematching av deler på sykkelen sin. Ikke det at jeg er det altså, men jeg liker at man har muligheten. Setet på bildet under må være det råeste som er laget, uansett produsent eller materiale!

Jeg ønsker meg et sånt et; "hele" 78 gram (Foto: Jaeger-Liteseat):