Tour de Frøya 29.05.2010

I dag var det tid for Tour de Frøya, et landeveisritt rundt Frøya på litt over 4 mil. Ikke så langt, ikke så bratt, men det ble tungt nok likevel. Jeg fikk nok en leksjon i at ritt/konkurranse er noe helt annet enn trening. Kort oppsummert: Dritskuffa da jeg kom i mål. Hadde ligget i front av "Offroad Elite" hele veien, og vært med på alle støt og forsøk på rykk. Men så køla jeg det til i spurten. Ble nummer 9 av 65, og bare 2 fattige sekunder bak vinneren (Bjarne Valås, Team Sportsbua).

Før start bør man selvsagt varme opp, men i dag var det vanskelig. Det var 8 grader, plaskregn og vind. Frista ikke å sykle seg rolig opp og bli klissvåt før man egentlig måtte. Så det ble med noen fattige minutter opp og ned en liten bakke. Ble ikke varm i det hele tatt, snarere tvert imot. Kom litt seint til start også, men rakk det akkurat...

Starten gikk, og feltet satte avgårde i et vanvittig tempo. Fra 50 % av HFmax til 88 % på 1-2-3 var litt vel heftig, men heldigvis roet det seg ganske fort. Jeg lå langt framme og i front hele veien, da det ante meg at noen kom til å stikke i en av motbakkene. Og det var støting jevnt og trutt. Ingen brudd fikk gå, og ingen ville kjøre ordentlig. Så det ble vanvittig mye rykk og napp. Slitsomt, men litt morsomt også.

I siste bakken før mål var det ingen som turte knalle til, og fronten kom samlet mot mål. Jeg lå godt skjermet i starten, men ble for utålmodig og la meg ut til venstre for å være klar til å kjøre. Da fikk jeg vinden rett i trynet og måtte køle på det jeg klarte for å holde farten til gutta som begynte å kjøre i front. Da det kom 2-3 stk bakfra hadde jeg ikke nubb til å aksellerere, og måtte bare innse at topp 3 glapp fra meg. Sinnsykt surt, for beina var gode, jeg var ikke spesielt sliten heller, og så var det en taktisk bommert som hindret rittkarrierens beste plassering.

Åkke som, jeg er egentlig fornøyd med innsatsen. 1.18 på 44 km, niendeplass, 2 sekunder bak vinneren må da være godkjent?

På bildet ser vi Linda komme inn til en sterk 6.-plass i eliteklassen for kvinner, offroad.

Bogøya

Intervalltrening

Linda har i dag vært og kjørt intervaller på sykkel ute for første gang; 3x10 minutter i Fjellsæterveien. Det gikk visst lettere enn hun hadde trodd det skulle være, og var veldig fornøyd etterpå. Jeg og Milian kom snikende gjennom skogen og var overraskelsesheiagjeng. Det satte mamman pris på :)

 

Att og fram i Estenstadmarka

Okei, på sykkel med klubbdrakt og hylende bremser, på en lettskyet dag med god temperatur, midt i beste sendetid, i Estenstadmarka... Ikke det beste tidspunktet å sykle på. Men det var ikke så mange som var ute og gikk tur, og vi holdt oss stort sett på litt mindre stier og utenfor allfarvei. Dessuten var vi ikke ute for å sykle fortest mulig, men for å kose oss på sykkel, prøve litt skumle ting og kanskje dele en Snickers. Så vi forulempa ingen, og jeg nikket og sa "takk" til alle som var like hensynsfulle som oss selv.

Som regel sykler jeg alene når jeg trener, og som regel har jeg et halvt øye på pulsklokka når jeg trener. Det betyr at jeg sjelden er ute og sykler kun for å ha det gøy, og det er jo egentlig litt trist. Etter dagens tur tenker jeg at jeg må gjøre mye mer av det. For det var en fin tur jeg og Linda hadde. Startet fra Fossegrenda, opp til Risvollan og så opp grusveien fra trafoen. Forbi kraftstasjonen, til venstre, og så att og fram, hit og dit, forsøk opp Liaåsen (men der var det snødekke på veien), en snarvei som ble til gjengrodd sti, en bratt bakke med masse spisse steiner hvor jeg måtte ha tre forsøk og en Hardrocx for å komme opp, og en bratt nedoversti som jeg ikke turte å kjøre i fjor og som jeg heller ikke turte å kjøre i dag. Stiv gaffel gir ikke overskudd av guts, for å si det sånn.

En time og tre kvarter på sykkelen i passe fint vær, sammen verdens beste kjærest som fikk utfordret seg selv ganske bra i dag, var bare helt kanon. Jeg lærte at de lette, fine pedalene mine er ubrukelige til noe annet enn grus- og asfaltgamping, og må kjøpe nye (litt letta egentlig, for jeg har vært litt i stuss på hva jeg skal kjøpe av sykkelstæsj fremover; sykkelen er jo egentlig perfekt). Og så lærte jeg at det er ganske mye morsommere å sykle for å ha det gøy og prøve på ting man ikke tror man greier mange nok ganger til at man til slutt greier det likevel.

Snickersen ble delt i to når vi kom hjem.

Jaeger-Liteseat - Øverst på ønskelista!

Har du sett setene til Jaeger-Liteseat? Hvis ikke bør du ta en titt. Disse setene ser sykt fine ut, i tillegg er de latterlig lette, og etter sigende også svært komfortable. Man kan bestemme mye av utseendet selv også, noe som er viktig for de som er opptatt av fargematching av deler på sykkelen sin. Ikke det at jeg er det altså, men jeg liker at man har muligheten. Setet på bildet under må være det råeste som er laget, uansett produsent eller materiale!

Jeg ønsker meg et sånt et; "hele" 78 gram (Foto: Jaeger-Liteseat):

Trusler på nett

Her om dagen stod det noe interessant i Aftenbladet. Det handlet om trusler fremsatt på nett i forbindelse med en sak der en person hadde tatt livet av en katt og lagt ut bilder på Facebook. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og flere var kanskje i overkant tøffe i trynet når de skrev innlegg i en hatgruppe, også det på Facebook.

På Facebook finnes det også en rekke grupper for folk som hater syklister, syklister i kondomdrakt, syklister som sykler i veien, og så videre. Og det er mange som skriver innlegg som strengt tatt er straffbare. Dette gjør de helt åpent, slik at alle i hele verden kan se hvilke holdninger de har til syklister; foreldre, arbeidsgivere, fremtidige arbeidsgivere, politi, naboer og hvermansen. Jeg lurer på om de som skriver sånt vet at det er straffbart, eller om de rett og slett ikke skjønner rekkevidden av de nye kommunikasjonskanalene.

Her er et eksempel på innlegg som etter min forståelse av lovverket er straffbart:

Bjørn Gunnar synes åpenbart at "skuddpremie" på syklister er en god idé, og at 500,- kroner er en passende betaling for hver syklist man kjører i grøfta. Er usikker på om Bjørn Gunnar sykler noe særlig selv, og om han skjønner hvilke konsekvenser det kan ha om man blir presset i grøfta i 40, 50 eller 60 km/t. Er man skikkelig uheldig går det så galt som det kan gå, og man dauer. Er man litt heldigere blir man bare hardt skadd, og har man griseflaks blir man bare lettere skadd. Uansett, det Bjørn Gunnar legger opp til her er en aktivitet som svært fort ender med legemsbeskadigelse, og å oppfordre eller true med sånt er altså ikke lov:

Trusler og sjikane på nettet er like straffbart som ellers i samfunnet. Drapstrusler har en strafferamme på opptil seks års fengsel.

– Internett er ikke noen frisone hvor man ustraffet kan fremsette trusler. Drapstrusler rammes av straffelovens paragraf 227 og har i utgangspunktet en strafferamme på tre års fengsel. Ved særdeles skjerpende omstendigheter kan man få inntil seks års fengsel. For å bli dømt for drapstrusler, er det heller ikke noe vilkår at den som blir truet, blir redd, eller at truslene blir fremsatt direkte overfor personen, sier politiadvokat Ketil Remman ved Stavanger politistasjon.

Sjikane rammes av straffelovens paragraf 390a og har en strafferamme på inntil to års fengsel, ifølge politiadvokaten. Mens drapstrusler som oftest blir avgjort med fengsel, blir sjikane normalt straffet med bøter.

PS: Innlegget det vises til ble skrevet i en åpen gruppe som alle i hele verden har hatt tilgang til. Gruppen har nå endret navn, eller den er lagt ned.