Onsdag 3. juni kjørte jeg Trøndercup-ritt på Skogly. Det var sinnsykt morsomt! Løypa var ca 2.5 kilometer lang, og det skulle kjøres 4 runder (egentlig 5, men løypa var så våt). Det var veldig tungt terreng, men innimellom noen korte, lynraske gruspartier. Bra for meg som ikke er SÅ god på teknisk sti, men som kan tråkke til i enklere terreng.
Lærdom gjort denne gangen: Tør å kjør. Jeg la meg høflig bak folk jeg trodde var raskere enn meg, og tapte litt på det. Det var ikke før mot slutten jeg turte å kjøre forbi, og da i de lette gruspartiene. Tenkte som så at hvis jeg får noen meter før vi går inn på sti, så går det greit. Sånn burde jeg tenkt fra start! Note to self: Vær tøffere i hodet. Varm opp bedre. Tør å kjør på 90-95 % av HFmax fra start.
Resultatliste.
fredag 5. juni 2009
Kjendisfotograf
Var inne på terrengsykkel.no for å lese siste nytt fra terrengsykkelnorge, og kom over en kort artikkel om Markatråkket. Der så jeg et bilde som det var noe kjent med, og jaggu var det ikke et av bildene Linda tok mens hun stod og ventet på at jeg skulle komme i mål! Lo godt når jeg så hvem som var fotograf...
03:41:43
Markatråkket 2009 er vel unnagjort, og tida ble som headingen sier, 03:41:43. I en tidligere tråd skrev jeg om hva jeg trodde målet for rittet kunne være, ut fra fjorårets resultat og det faktum at løypa var forlenget med 6-7 kilometer i år. Der skrev jeg at 3:30 på en god dag var et friskt mål, at jeg ville være fornøyd med en forbedring, og at det ville bli noe drit hvis jeg brukte lenger tid enn i fjor. Jeg kjørte ca 4 minutter raskere i år, som betyr en ganske åkei forbedring løypeendringene tatt i betraktning.
Men det kunne blitt så mye bedre... Fra start tok jeg det ganske pent. La meg omtrent midt i feltet og bestemte meg for å gå opp de bratteste kneikene mot Liaåsen. Det er jeg glad jeg gjorde, for det ville blitt forferdelig tungt å mase på lette gir med flere titalls mer og mindre dyktige syklister rundt seg. Jeg så flere som insisterte på å sykle, og jeg tror det var mange av dem som gikk sure relativt fort. Var mange som datt fort av, i hvertfall.
Ned mot Klæbu og Nordset kjørte jeg veldig kontrollert og rolig langt framme i en ganske rask gruppe. Tok én føring, men det var andre som var mer utålmodige enn meg som jobba frenetisk i front. Ingen grunn til å krangle på sånt, og da var det bedre å ligge bak.
I den nye traséen i Vassfjellet ble det stor strekk i feltet, og kroppen min begynte omsider å våkne ordentlig. Jeg hadde sterke, fine bein, og kjørte ganske striks på puls for ikke å gå stiv. Tok jevnt og trutt igjen folk, og følte jeg hadde en god tid innen rekkevidde. Ved Tanemsstien var jeg alene, og hadde som mål å kjøre inn en gruppe som jeg visste lå foran og som kunne kjøre sterkt på asfalten tilbake mot Bratsberg. Men så. PANG! Med ett fikk jeg krampe i lårene, begge to samtidig, både foran og bak. Måtte av sykkelen og tøye flere ganger, og ute på asfalt og grus igjen var det bare så vidt det gikk fremover. Ble tatt igjen av mange folk jeg hadde passert for lenge siden, og da var jeg så forbanna at jeg holdt på å hive sykkelen til skogs.
Fra Klæbu til Bratsberg kirke gikk det smått. Kjørte på lav puls, lette gir og i saaaakte fart. Vel i mål fikk jeg konstatert at flere av de som tok meg igjen når jeg stod der med krampe hadde kjørt på tider ned mot 3:30, og jeg er temmelig sikker på at jeg hadde kjørt på 3:30 hvis ikke krampa hadde tatt meg. 5-6 ganger av sykkelen i ca ett minutt hver gang, pluss all den tida jeg tapte på lompekjøring de siste 25 kilometerne ville utgjort mer enn de 11 minuttene jeg kom bak tre og en halv time. Forbanna drit altså. Men men. Her er alle resultatene.
Men det kunne blitt så mye bedre... Fra start tok jeg det ganske pent. La meg omtrent midt i feltet og bestemte meg for å gå opp de bratteste kneikene mot Liaåsen. Det er jeg glad jeg gjorde, for det ville blitt forferdelig tungt å mase på lette gir med flere titalls mer og mindre dyktige syklister rundt seg. Jeg så flere som insisterte på å sykle, og jeg tror det var mange av dem som gikk sure relativt fort. Var mange som datt fort av, i hvertfall.
Ned mot Klæbu og Nordset kjørte jeg veldig kontrollert og rolig langt framme i en ganske rask gruppe. Tok én føring, men det var andre som var mer utålmodige enn meg som jobba frenetisk i front. Ingen grunn til å krangle på sånt, og da var det bedre å ligge bak.
I den nye traséen i Vassfjellet ble det stor strekk i feltet, og kroppen min begynte omsider å våkne ordentlig. Jeg hadde sterke, fine bein, og kjørte ganske striks på puls for ikke å gå stiv. Tok jevnt og trutt igjen folk, og følte jeg hadde en god tid innen rekkevidde. Ved Tanemsstien var jeg alene, og hadde som mål å kjøre inn en gruppe som jeg visste lå foran og som kunne kjøre sterkt på asfalten tilbake mot Bratsberg. Men så. PANG! Med ett fikk jeg krampe i lårene, begge to samtidig, både foran og bak. Måtte av sykkelen og tøye flere ganger, og ute på asfalt og grus igjen var det bare så vidt det gikk fremover. Ble tatt igjen av mange folk jeg hadde passert for lenge siden, og da var jeg så forbanna at jeg holdt på å hive sykkelen til skogs.
Fra Klæbu til Bratsberg kirke gikk det smått. Kjørte på lav puls, lette gir og i saaaakte fart. Vel i mål fikk jeg konstatert at flere av de som tok meg igjen når jeg stod der med krampe hadde kjørt på tider ned mot 3:30, og jeg er temmelig sikker på at jeg hadde kjørt på 3:30 hvis ikke krampa hadde tatt meg. 5-6 ganger av sykkelen i ca ett minutt hver gang, pluss all den tida jeg tapte på lompekjøring de siste 25 kilometerne ville utgjort mer enn de 11 minuttene jeg kom bak tre og en halv time. Forbanna drit altså. Men men. Her er alle resultatene.
lørdag 30. mai 2009
Markatråkket - Hva er målet?
Om ikke så altfor mange timer går starten i Markatråkket, rittet som var min debut i konkurransesammenheng på sykkel. I fjor ante jeg ikke hva jeg kom til å bruke. Husker ikke om jeg hadde noe annet mål enn å fullføre. I år aner jeg heller ikke hva jeg kommer til å bruke. Jeg tror (og håper) at formen er bedre enn på samme tid i fjor, og så har jeg jo ett år mer med trening i kroppen. Jeg kjørte på 03:45:XX i fjor, og da må man vel egentlig ha som mål å bruke litt kortere tid i år.
MEN: De har gjort løypa lengre i år. Vet ikke hvor mye, men det er et bra stykke ekstra på asfalt, og det er en bætta mer sti. Så det er umulig å si... I et tidligere innlegg, om sesongen 2009, skrev jeg om hva en 10 % forbedring betyr. For Markatråkket betyr det 23 minutter, altså en sluttid på 03:22:XX. Hadde det vært samme løype som i fjor, hadde jeg hatt et håp. Men med ny trasé er jeg usikker.
Alt annet likt, bortsett fra lengre løype, skulle tilsi at jeg bruker lengre tid i år. Men så er kanskje formen bedre. Om formen utlignes av forlengelsen, eller hvilken av disse faktorene som har mest å si blir spennende å se. Siden det er så vanskelig, sier jeg at jeg på en god dag bør greie 03:30:XX. En normal dag gir samme tid som i fjor, og så blir det skuffelse, tårer og tenners gnissel hvis jeg bruker noe mer enn tre timer og femogførti minutter...
MEN: De har gjort løypa lengre i år. Vet ikke hvor mye, men det er et bra stykke ekstra på asfalt, og det er en bætta mer sti. Så det er umulig å si... I et tidligere innlegg, om sesongen 2009, skrev jeg om hva en 10 % forbedring betyr. For Markatråkket betyr det 23 minutter, altså en sluttid på 03:22:XX. Hadde det vært samme løype som i fjor, hadde jeg hatt et håp. Men med ny trasé er jeg usikker.
Alt annet likt, bortsett fra lengre løype, skulle tilsi at jeg bruker lengre tid i år. Men så er kanskje formen bedre. Om formen utlignes av forlengelsen, eller hvilken av disse faktorene som har mest å si blir spennende å se. Siden det er så vanskelig, sier jeg at jeg på en god dag bør greie 03:30:XX. En normal dag gir samme tid som i fjor, og så blir det skuffelse, tårer og tenners gnissel hvis jeg bruker noe mer enn tre timer og femogførti minutter...
onsdag 27. mai 2009
Ei gryte med gull
Regnvær og sol laget en flott regnbue over byen i dag, her sett fra Byåsen. Ser ikke ut til at det er så langt bort til den påståtte gryta med gull...
mandag 25. mai 2009
Løypebesiktigelse - Markatråkket
Søndag 24. mai var det gjennomkjøring/"besiktigelse" av traseen til Markatråkket. Det var hele 25 stykk som møttes på Dragvoll i det supre været. Starten av løypa var akkurat like tøff som i fjor, med et par skikkelige kneiker på tur opp til Liaåsen. Det gikk fint å sykle hele veien i år, noe som er en forbedring fra i fjor. Det blir spennende å se under rittet, om det lar seg gjøre å sykle med mange folk rundt seg, eller om det vil lønne seg å løpe med sykkelen. Pulsen blir høy når man sitter og trør som f*** opp steinura, men om det er bedre å løpe er jeg likevel usikker på.
Ned fra Liaåsen er det mye fin sti uten de helt store utfordringene. Det rister og slår, men ikke verre enn at det er lett å holde styr på sykkelen. Etter nedkjøringen får man et stykke på asfalt og grus, og her er det greit å ha følge med ei gruppe. Nytt, kort stiparti på vei mot Klæbu, deretter en del grus og asfalt. På strekket ned til Nordset og rundt der er det kjempeviktig å ha flere rundt seg; å ligge her alene kan bli tungt, og det er lett å mase for mye når man kjører alene.
Nytt i år er litt mer asfalt mot Vassfjellet, men premien er et ekstra stykke på sti og traktorvei. Etter hvert kommer stien fra Tanem, som er relativt krevende. Der er det mye røtter, stein, dropp og vanskelige crux, og det kommer til å bli en del løping på meg der under rittet. Når stien er ferdig er det transport over til Tillerbrua, og videre opp til Bratsberg kirke. Derfra blir det et helvete opp til Liaåsen igjen. Først seig grus opp til Rossmo, så sti, brattere og brattere til toppen av åsen. Kjørte på 90-92 % av HFmax opp der i går, og da var beina passe sure når jeg kom på toppen.
Vel oppe er det heldigvis en del nedover før de siste par bakkene kommer. Litt småteknisk på sti/traktorvei, men mulighet for å holde god fart. Morsomt er det i hvertfall! Slutten på løypa er kuttet ift i fjor, og det er bra. Etter et par korte, men bratte bakker, er det nedover til Stokkanhaugen, og derfra kort stykke på asfalt før man tar til venstre inn på grus/sti et kort parti inn mot mål.
Fantastisk løype, utrolig tungt og ganske krevende. Men utrolig morsomt! Se bilde og turbeskrivelse på heimsida til TVK.
Ned fra Liaåsen er det mye fin sti uten de helt store utfordringene. Det rister og slår, men ikke verre enn at det er lett å holde styr på sykkelen. Etter nedkjøringen får man et stykke på asfalt og grus, og her er det greit å ha følge med ei gruppe. Nytt, kort stiparti på vei mot Klæbu, deretter en del grus og asfalt. På strekket ned til Nordset og rundt der er det kjempeviktig å ha flere rundt seg; å ligge her alene kan bli tungt, og det er lett å mase for mye når man kjører alene.
Nytt i år er litt mer asfalt mot Vassfjellet, men premien er et ekstra stykke på sti og traktorvei. Etter hvert kommer stien fra Tanem, som er relativt krevende. Der er det mye røtter, stein, dropp og vanskelige crux, og det kommer til å bli en del løping på meg der under rittet. Når stien er ferdig er det transport over til Tillerbrua, og videre opp til Bratsberg kirke. Derfra blir det et helvete opp til Liaåsen igjen. Først seig grus opp til Rossmo, så sti, brattere og brattere til toppen av åsen. Kjørte på 90-92 % av HFmax opp der i går, og da var beina passe sure når jeg kom på toppen.
Vel oppe er det heldigvis en del nedover før de siste par bakkene kommer. Litt småteknisk på sti/traktorvei, men mulighet for å holde god fart. Morsomt er det i hvertfall! Slutten på løypa er kuttet ift i fjor, og det er bra. Etter et par korte, men bratte bakker, er det nedover til Stokkanhaugen, og derfra kort stykke på asfalt før man tar til venstre inn på grus/sti et kort parti inn mot mål.
Fantastisk løype, utrolig tungt og ganske krevende. Men utrolig morsomt! Se bilde og turbeskrivelse på heimsida til TVK.
onsdag 20. mai 2009
Hvor ble alle linfrøene av?
Jeg har den uvanen at jeg spiser lunsj på plassen min på jobb. Mange grunner til det, men det er nå bare sånn. I dag kom jeg til å snu tastaturet opp-ned, og da fikk jeg svar på hvor det blir av alle linfrøene som ramler av brødet... ingen blir nemlig liggende på pulten, og jeg ser jo at noen ramler av, så ett sted måtte de jo være. Det var forresten ikke bare linfrø inni der, men mye smuss og støv og hår og lo og annet snacks. Bare se her (ikke mye dybdeskarphet i bildet; det ble tatt med 17mm f2.8):
mandag 18. mai 2009
Skummel premie
kick.blogg.no kjører en konkurranse under headingen "Høydeskrekk? Vinn klatrekurs!". Interessant. Jeg har høydeskrekk, og ville ikke deltatt i en konkurranse der jeg kunne vinne et klatrekurs. Kanskje litt spesielt siden det var klatringa som gav meg høydeskrekk, men det er uansett en litt morsom heading. "Livredd for å fly? Vinn tur med småfly!". "Arachnophobi? Vinn tarantell!". Mange varianter. Men det finnes jo folk som til tross for sin viten om skrekken velger å utsette seg for høyder, og de fortjener egentlig et kurs. Er du en av dem kan du jo sjekke hva konkurransen går ut på her: kikc.blogg.no
fredag 15. mai 2009
Nydelig
Hva tror du skjer om man tar én stykk forjævlig sang og spriter den opp med litt gla'rock? Her er resultatet i hvert fall...
torsdag 7. mai 2009
Republikken
Onsdag 6. mai var jeg og resten av info på besøk hos Republikken i København. Republikken er et kontorfellesskap for folk som på et eller annet vis jobber kreativt, enten ved at de jobber med design, video, grafisk, etc, eller gjennom kreative prosesser på et eller annet område. Innbyggerne i Republikken er stort sett enkeltmannsforetak, men det er noen bedrifter på 2-3 ansatte som også leier plass der.
Ivan fortalte om hvordan de jobber, og at de ønsker å legge forholdene til rette for at folk skal møtes og finne sammen om å løse forskjellige oppgaver. De har derfor fokus på de sosiale arenaene, med mange møteplasser, sofagrupper, tv-stue, frokostrom med dj-pult osv, der folk med forskjellig bakgrunn kan møtes og gå sammen om store prosjekter.
Republikken var et utrolig kult sted. Når jeg gikk rundt der inne tenkte jeg hele tiden "Jeg vil også jobbe sånn!". Samtidig fikk jeg en liten... tja, kall det avmaktsfølelse, fordi det virker så fjernt å ha noe slikt i Trondheim. Det er ikke bare-bare å dra noe sånt i gang, og det er ikke gitt at det vil fungere andre plasser. Det finnes jo eksempler på langt mindre kontorfellesskap der enkeltmannsforetak sitter sammen, men noe av det som var spesielt med Republikken var at folkene gjerne jobbet sammen om store prosjekter. Og den stemningen som var i lokalene, ja den var bare helt herlig.
Ta en titt selv: http://republikken.net
Ivan fortalte om hvordan de jobber, og at de ønsker å legge forholdene til rette for at folk skal møtes og finne sammen om å løse forskjellige oppgaver. De har derfor fokus på de sosiale arenaene, med mange møteplasser, sofagrupper, tv-stue, frokostrom med dj-pult osv, der folk med forskjellig bakgrunn kan møtes og gå sammen om store prosjekter.
Republikken var et utrolig kult sted. Når jeg gikk rundt der inne tenkte jeg hele tiden "Jeg vil også jobbe sånn!". Samtidig fikk jeg en liten... tja, kall det avmaktsfølelse, fordi det virker så fjernt å ha noe slikt i Trondheim. Det er ikke bare-bare å dra noe sånt i gang, og det er ikke gitt at det vil fungere andre plasser. Det finnes jo eksempler på langt mindre kontorfellesskap der enkeltmannsforetak sitter sammen, men noe av det som var spesielt med Republikken var at folkene gjerne jobbet sammen om store prosjekter. Og den stemningen som var i lokalene, ja den var bare helt herlig.
Ta en titt selv: http://republikken.net
Abonner på:
Innlegg (Atom)
