03:19:51

"Birkebeinerrittet 2008"... så var omsider den store dagen kommet. Selv om jeg ikke liker det, har det blitt slik at Birken ble det store, viktige målet for denne sesongen. Det er jo "bare" et sykkelritt det også, men rammen rundt og all hypen omkring det gjør det likevel til så enormt mye mer. Dermed har Sykkelener'n, Fjellsykkelrittet og Markathriller'n blitt "degradert" til ritt i oppkjøring til Birken. Synes både Sykkelener'n og Fjellsykkelrittet var ritt som gikk i finere natur og med artigere løype enn Birken. Stort sett. Et par partier på Birken som var helt suverene, men det var også veldig mye kjedelig asfalt og grus.

Reiste fra Trondheim fredag etter jobb sammen med Linda, Sigurd og pappa, som var sjåfør for anledningen. Linda hadde fått billett hun også, og gledet seg til å kjøre "rittet" hun også. Vi ankom Rena på kvelden, og fikk satt opp teltet før vi gikk til sentrum for å se på livet og hente startnummer. Ble mektig imponert over logistikken i arrangementet. Skikkelig proft! Og den stemningen som var i Rena-gatene denne kvelden... utrolig opplevelse. Masse forventning, usikkerhet, prestasjonsangst, panikk-handling av gadgets til sykkelen, tvangsfôring med pasta og andre karbohydrater, rastløshet, glede, brede smil og ikke minst: tusenvis av folk som er der av nøyaktig samme grunn, nemlig å komme seg over fjellet fra Rena til Lillehammer.

Lørdag morgen gikk starten for min pulje (13) kl 08.00, og jeg og Sigurd måtte tidlig opp for å gjøre oss klare. Litt over fem om morgenen hadde jeg smurt 6 rugbrødskiver med Nugatti, som ble spist stående utenfor teltet mens jeg kikket på at andre rundt om på campingen begynte å vokne til liv. Det tok litt tid å få ned så mye mat, men det gikk greit sammen med litt Farris. En banan og og en halv pose Real Turmat frokostblanding seinere dro jeg og Sigurd avgårde. Først dro vi for å sende sekkene med skift til Lillehammer, og veie sekkene. Så var det oppvarming, og omsider så gikk starten...

Turen over fjellet gikk egentlig ganske greit. Som vanlig tok det fryktelig lang tid før kroppen ville være med. Ned mot Djuposet kjørte jeg fra alle de jeg til da hadde sittet sammen med, og - som vanlig - ble jeg kjørende ganske lenge alene etter et terrengparti. Det er så dumt det der altså; greier ikke å henge med ræserne fra start, blir liggende i en litt roligere pulje som jeg kjører fra nedover, og så blir jeg liggende i ingenmannsland etterpå.

Etter langt om lenge og lenger enn langt fikk jeg plutselig se ryggen på Sigurd igjen. Jeg hadde ikke sett ham siden Skramstad, og når jeg da mistet ham av syne trodde jeg han stakk for godt. Men på de to siste passeringene lå jeg bare noen få meter bak, og når nedkjøringen startet kom jeg meg endelig opp på siden av ham, så vi fikk snakket litt sammen. Det var så utrolig kult... "Går det bra?" ropte jeg. "Det går jævlig bra!" ropte han. "Ligger vi bra an på tid eller?" ropte jeg. "Vi ligger jævlig bra an på tid!" ropte han. Når jeg skjønte at vi lå bra an i forhold til skjema på 03:30:00 fikk jeg nesten gåsehud, og trodde ikke det kunne være sant. Så kom det plutselig en tulling i hundre på yttersida av feltet, en som tråkket som en gal og som brølte "Fy faen gutter! Kjører vi sammen nå så greier vi det på tre tjue!". Da ble jeg i hvertfall gira.

Dermed ble det er bra kjør inn mot mål, som ble litt ødelagt av en del virring i feltet. Det ble kjørt hardt oppover, men sakte på flatene og nedover. Folk kjeftet og smelte og bannet fordi noen ikke ville dra, men når man dro gikk det enten for sakte eller så var det ingen som ville opp og avlaste.

Trodde jeg skulle rett i mål etter Ballettbakken, men fikk en real overraskelse når det fortsatt var noen hundremeter igjen. Da kjente jeg krampa i lårene, men tråkket til jeg klarte og greide akkurat å karre meg til mål under tre tjue. Og var strålende fornøyd med det...