Att og fram i Estenstadmarka

Okei, på sykkel med klubbdrakt og hylende bremser, på en lettskyet dag med god temperatur, midt i beste sendetid, i Estenstadmarka... Ikke det beste tidspunktet å sykle på. Men det var ikke så mange som var ute og gikk tur, og vi holdt oss stort sett på litt mindre stier og utenfor allfarvei. Dessuten var vi ikke ute for å sykle fortest mulig, men for å kose oss på sykkel, prøve litt skumle ting og kanskje dele en Snickers. Så vi forulempa ingen, og jeg nikket og sa "takk" til alle som var like hensynsfulle som oss selv.

Som regel sykler jeg alene når jeg trener, og som regel har jeg et halvt øye på pulsklokka når jeg trener. Det betyr at jeg sjelden er ute og sykler kun for å ha det gøy, og det er jo egentlig litt trist. Etter dagens tur tenker jeg at jeg må gjøre mye mer av det. For det var en fin tur jeg og Linda hadde. Startet fra Fossegrenda, opp til Risvollan og så opp grusveien fra trafoen. Forbi kraftstasjonen, til venstre, og så att og fram, hit og dit, forsøk opp Liaåsen (men der var det snødekke på veien), en snarvei som ble til gjengrodd sti, en bratt bakke med masse spisse steiner hvor jeg måtte ha tre forsøk og en Hardrocx for å komme opp, og en bratt nedoversti som jeg ikke turte å kjøre i fjor og som jeg heller ikke turte å kjøre i dag. Stiv gaffel gir ikke overskudd av guts, for å si det sånn.

En time og tre kvarter på sykkelen i passe fint vær, sammen verdens beste kjærest som fikk utfordret seg selv ganske bra i dag, var bare helt kanon. Jeg lærte at de lette, fine pedalene mine er ubrukelige til noe annet enn grus- og asfaltgamping, og må kjøpe nye (litt letta egentlig, for jeg har vært litt i stuss på hva jeg skal kjøpe av sykkelstæsj fremover; sykkelen er jo egentlig perfekt). Og så lærte jeg at det er ganske mye morsommere å sykle for å ha det gøy og prøve på ting man ikke tror man greier mange nok ganger til at man til slutt greier det likevel.

Snickersen ble delt i to når vi kom hjem.