Før start bør man selvsagt varme opp, men i dag var det vanskelig. Det var 8 grader, plaskregn og vind. Frista ikke å sykle seg rolig opp og bli klissvåt før man egentlig måtte. Så det ble med noen fattige minutter opp og ned en liten bakke. Ble ikke varm i det hele tatt, snarere tvert imot. Kom litt seint til start også, men rakk det akkurat...
Starten gikk, og feltet satte avgårde i et vanvittig tempo. Fra 50 % av HFmax til 88 % på 1-2-3 var litt vel heftig, men heldigvis roet det seg ganske fort. Jeg lå langt framme og i front hele veien, da det ante meg at noen kom til å stikke i en av motbakkene. Og det var støting jevnt og trutt. Ingen brudd fikk gå, og ingen ville kjøre ordentlig. Så det ble vanvittig mye rykk og napp. Slitsomt, men litt morsomt også.
I siste bakken før mål var det ingen som turte knalle til, og fronten kom samlet mot mål. Jeg lå godt skjermet i starten, men ble for utålmodig og la meg ut til venstre for å være klar til å kjøre. Da fikk jeg vinden rett i trynet og måtte køle på det jeg klarte for å holde farten til gutta som begynte å kjøre i front. Da det kom 2-3 stk bakfra hadde jeg ikke nubb til å aksellerere, og måtte bare innse at topp 3 glapp fra meg. Sinnsykt surt, for beina var gode, jeg var ikke spesielt sliten heller, og så var det en taktisk bommert som hindret rittkarrierens beste plassering.
Åkke som, jeg er egentlig fornøyd med innsatsen. 1.18 på 44 km, niendeplass, 2 sekunder bak vinneren må da være godkjent?
På bildet ser vi Linda komme inn til en sterk 6.-plass i eliteklassen for kvinner, offroad.
