Da er Milian Milian

Søndag 18. oktober ble Milian Milian... Det vil si, han har jo alltid vært Milian, men på søndag ble han døpt og fikk navnet sitt "på årntli´". Det var en herlig dag, fra tidlig morgen da Milian ble vekket i voksensenga (for en gangs skyld måtte vi vekke ham, ikke omvendt), via en laaaang (gjesp) gudstjeneste i kirka, hjemom for en matbit og klesskifte, til en alldeles fantastisk ettermiddag på Lian.

Man kan ha mange meninger om dåp, og om det å "tvinge" et barn inn i den kristne tro. Det er et poeng at dette ikke er noe barnet selv kan velge (Milian kan jo ikke snakke enda, langt mindre ta selvstendige valg), men samtidig er det jo på en måte litt fint at vi som foreldre har anledning til å ta dette valget på vegne av Milian, og la dette valget stå helt til han er gammel nok til selv å ta et valg ved å enten fornye løftene i konfirmasjonen, eller å kutte ut hele greia. Han skal selvsagt få lov til å velge det han selv synes er mest åkei når den tid kommer. Men til de som sier at det er fryktelig å tvinge barna til noe de ikke kan velge selv: Påtvinger man barnet noe mindre tro ved å ikke døpe det? Å ikke tro er jo en slags tro det også. Og barnet kan heller ikke velge at det ikke skal tro...

Dette hørtes litt kristent ut, og folk som kjenner meg vet vel at jeg ikke er den som går mest i kirka. Når vi velger å døpe Milian, betyr det for min del at vi døper han inn i en gammel tradisjon som jeg ikke uten videre vil bryte.

Jeg er kjempeglad for at André og Linn ville være faddere for Milian. Jeg er temmelig sikker på at de to kommer til å følge ham opp på en svært god måte. Selv om Milian ikke har sagt så mye om det enda, er jeg ganske trygg på at også han kommer til å være fornøyd med fadderne sine når han skjønner litt mer av dette her...

Jeg gleder meg i hvert fall noe innmari til jeg, Milian og fadder André skal på guttetur til Oppdal for å kjøre nedoversykkel... Trenger ikke være så lenge til det ;-)