Foto: Joshua Hoffinemandag 22. september 2008
onsdag 10. september 2008
00:41:12
Karusell-ritt og TVK klubbmesterskap i Nilsbyen. Skikkelig morsom, men tung, terrengløype. 5 runder på 2050 meter. Knallhard åpning med litt for høy fart kombinert med noe helvetes trøbbel med sykkelen gjorde at jeg vurderte å bryte etter én runde. Beit tenna sammen og kreket meg videre, og kom omsider til mål. Innsatsen holdt til en tredjeplass, og min første pallplassering ever! Ikke så mange som var med, men en tredjeplass er nå en tredjeplass åkke som.
Resultatene ser du her.
Resultatene ser du her.
00:36:40
Tirsdag 9. september kjørte jeg "Blodslitet", et ritt fra Ila til Skistua, i skogen. Opp Vestoppfarten, Driftsveien, ned mot Nydammen, opp til Tømmerdalstorget, rundt Kopperdammen, opp akebakken til Studenthytta, og bittelitt nedover til Skistua. 500 høydemeter på 10 kilometer. Ganske heavy... Men morsomt.
Link til bilde tatt av Jørn Dahl Stamnes. Og nei, jeg er ikke stiv i skuldrene, armene, smilet eller beina. Det ser bare sånn ut.
Link til bilde tatt av Jørn Dahl Stamnes. Og nei, jeg er ikke stiv i skuldrene, armene, smilet eller beina. Det ser bare sånn ut.
mandag 1. september 2008
03:19:51
"Birkebeinerrittet 2008"... så var omsider den store dagen kommet. Selv om jeg ikke liker det, har det blitt slik at Birken ble det store, viktige målet for denne sesongen. Det er jo "bare" et sykkelritt det også, men rammen rundt og all hypen omkring det gjør det likevel til så enormt mye mer. Dermed har Sykkelener'n, Fjellsykkelrittet og Markathriller'n blitt "degradert" til ritt i oppkjøring til Birken. Synes både Sykkelener'n og Fjellsykkelrittet var ritt som gikk i finere natur og med artigere løype enn Birken. Stort sett. Et par partier på Birken som var helt suverene, men det var også veldig mye kjedelig asfalt og grus.
Reiste fra Trondheim fredag etter jobb sammen med Linda, Sigurd og pappa, som var sjåfør for anledningen. Linda hadde fått billett hun også, og gledet seg til å kjøre "rittet" hun også. Vi ankom Rena på kvelden, og fikk satt opp teltet før vi gikk til sentrum for å se på livet og hente startnummer. Ble mektig imponert over logistikken i arrangementet. Skikkelig proft! Og den stemningen som var i Rena-gatene denne kvelden... utrolig opplevelse. Masse forventning, usikkerhet, prestasjonsangst, panikk-handling av gadgets til sykkelen, tvangsfôring med pasta og andre karbohydrater, rastløshet, glede, brede smil og ikke minst: tusenvis av folk som er der av nøyaktig samme grunn, nemlig å komme seg over fjellet fra Rena til Lillehammer.
Lørdag morgen gikk starten for min pulje (13) kl 08.00, og jeg og Sigurd måtte tidlig opp for å gjøre oss klare. Litt over fem om morgenen hadde jeg smurt 6 rugbrødskiver med Nugatti, som ble spist stående utenfor teltet mens jeg kikket på at andre rundt om på campingen begynte å vokne til liv. Det tok litt tid å få ned så mye mat, men det gikk greit sammen med litt Farris. En banan og og en halv pose Real Turmat frokostblanding seinere dro jeg og Sigurd avgårde. Først dro vi for å sende sekkene med skift til Lillehammer, og veie sekkene. Så var det oppvarming, og omsider så gikk starten...
Reiste fra Trondheim fredag etter jobb sammen med Linda, Sigurd og pappa, som var sjåfør for anledningen. Linda hadde fått billett hun også, og gledet seg til å kjøre "rittet" hun også. Vi ankom Rena på kvelden, og fikk satt opp teltet før vi gikk til sentrum for å se på livet og hente startnummer. Ble mektig imponert over logistikken i arrangementet. Skikkelig proft! Og den stemningen som var i Rena-gatene denne kvelden... utrolig opplevelse. Masse forventning, usikkerhet, prestasjonsangst, panikk-handling av gadgets til sykkelen, tvangsfôring med pasta og andre karbohydrater, rastløshet, glede, brede smil og ikke minst: tusenvis av folk som er der av nøyaktig samme grunn, nemlig å komme seg over fjellet fra Rena til Lillehammer.
Lørdag morgen gikk starten for min pulje (13) kl 08.00, og jeg og Sigurd måtte tidlig opp for å gjøre oss klare. Litt over fem om morgenen hadde jeg smurt 6 rugbrødskiver med Nugatti, som ble spist stående utenfor teltet mens jeg kikket på at andre rundt om på campingen begynte å vokne til liv. Det tok litt tid å få ned så mye mat, men det gikk greit sammen med litt Farris. En banan og og en halv pose Real Turmat frokostblanding seinere dro jeg og Sigurd avgårde. Først dro vi for å sende sekkene med skift til Lillehammer, og veie sekkene. Så var det oppvarming, og omsider så gikk starten...
Turen over fjellet gikk egentlig ganske greit. Som vanlig tok det fryktelig lang tid før kroppen ville være med. Ned mot Djuposet kjørte jeg fra alle de jeg til da hadde sittet sammen med, og - som vanlig - ble jeg kjørende ganske lenge alene etter et terrengparti. Det er så dumt det der altså; greier ikke å henge med ræserne fra start, blir liggende i en litt roligere pulje som jeg kjører fra nedover, og så blir jeg liggende i ingenmannsland etterpå.
Etter langt om lenge og lenger enn langt fikk jeg plutselig se ryggen på Sigurd igjen. Jeg hadde ikke sett ham siden Skramstad, og når jeg da mistet ham av syne trodde jeg han stakk for godt. Men på de to siste passeringene lå jeg bare noen få meter bak, og når nedkjøringen startet kom jeg meg endelig opp på siden av ham, så vi fikk snakket litt sammen. Det var så utrolig kult... "Går det bra?" ropte jeg. "Det går jævlig bra!" ropte han. "Ligger vi bra an på tid eller?" ropte jeg. "Vi ligger jævlig bra an på tid!" ropte han. Når jeg skjønte at vi lå bra an i forhold til skjema på 03:30:00 fikk jeg nesten gåsehud, og trodde ikke det kunne være sant. Så kom det plutselig en tulling i hundre på yttersida av feltet, en som tråkket som en gal og som brølte "Fy faen gutter! Kjører vi sammen nå så greier vi det på tre tjue!". Da ble jeg i hvertfall gira.
Dermed ble det er bra kjør inn mot mål, som ble litt ødelagt av en del virring i feltet. Det ble kjørt hardt oppover, men sakte på flatene og nedover. Folk kjeftet og smelte og bannet fordi noen ikke ville dra, men når man dro gikk det enten for sakte eller så var det ingen som ville opp og avlaste.
Trodde jeg skulle rett i mål etter Ballettbakken, men fikk en real overraskelse når det fortsatt var noen hundremeter igjen. Da kjente jeg krampa i lårene, men tråkket til jeg klarte og greide akkurat å karre meg til mål under tre tjue. Og var strålende fornøyd med det...
01:53:01
"Markathriller'n" vel unnagjort, og det ble en fin gjennomkjøring før Birken. Tok det pent rundt Byneset for å unngå at intensiteten ikke ble for høy, og at det ikke skulle bli for mye melkesyre. Opp bakkene fra Byneset til Bymarka trøkka jeg på litt mer, og kom inn til en respektabel tid.
Tror jeg har sagt minst 4 ganger før at "i år skal jeg delta på Markathriller'n". Men det har aldri blitt noe av. Har trent en del i deler av løypa, og har kjørt gjennom den gamle traséen én gang tidligere. I år var det lagt inn et nytt stiparti på Byneset som forkortet asfalt-delen, og det var veldig bra. Det som er av terreng er knallbra, men det er synd at det er såpass lite av det. Derfor kjærkomment med enda mer. Løypa er relativt tung, med masse stigning, tøffe nedkjøringer og harde klatringer.
Tror jeg har sagt minst 4 ganger før at "i år skal jeg delta på Markathriller'n". Men det har aldri blitt noe av. Har trent en del i deler av løypa, og har kjørt gjennom den gamle traséen én gang tidligere. I år var det lagt inn et nytt stiparti på Byneset som forkortet asfalt-delen, og det var veldig bra. Det som er av terreng er knallbra, men det er synd at det er såpass lite av det. Derfor kjærkomment med enda mer. Løypa er relativt tung, med masse stigning, tøffe nedkjøringer og harde klatringer.
Foto: Linda Stenhaug
mandag 18. august 2008
03:55:55
Lørdag gikk "Fjellsykkelrittet" av stabelen. Starten gikk på Savalen skiarena, og mål var i Folldal. Arrangøren sa det var 98 kilometer mellom start og mål, men jeg hadde noe mindre på min computer. Uansett, det var brukbart langt, og jeg var dyktig sliten på slutten. Hadde gjort en diger bommert i oppkjøringa, nemlig knebøy på mandag som satt i helt til fredag. Dermed var beina sure som pokker, og i partier der jeg normalt har mye å kjøre med var det helt stopp. Var heldig som kom med i en gruppe som kjørte sånn passe disiplinert, så jeg kom inn til en anstendig tid.
Oppladningen var altså ikke den beste, sett i ettertid. Forrige lørdag kjørte jeg Sykkelener'n, droppet restitusjonsøkt på søndag, kjørte kort men halvintenst på mandag med påfølgende knebøy på 3T, og så en steinhard sti-økt på onsdag. Tror kanskje ikke at det var noe sjakktrekk. Sti-turen med André var sykt morsom, men kanskje litt for hardt så tett innpå. Men man lærer jo noe hele tiden...
Fredag etter jobb kjørte jeg og Linda sørover til Tynset, der vi skulle besøke Nils og Torunn. Vi kom til dem omtrent åtte, og fikk en varm velkomst av Era, en kjempefin og morsom (og snill!) hund. Gården var kjempefin, og det var koselig å møte Nils og Torunn. Nils skulle også sykle på lørdag, og siden han er "local" fikk jeg noen gode tips om løypa. Jeg mistet Nils allerede i det første terrengpartiet, og jeg så for meg at han var langt, langt foran meg i mål. Men resultatene viser at jeg greide å karre meg til mål bare 4 minutter senere.
Vi ble på Tynset til søndag, og hadde en fin lørdag ettermiddag og søndag morgen sammen med Nils, Torunn, Nora og Tuva. Og Era selvsagt. God mat og hyggelig selskap. Gjorde et forsøk på å ta et glass vin også (Muga Reserva 2004), men jeg var så trøtt at jeg holdt på å gå i dørken...
Øyvind og Nils eter før start
Nils tauer på Øyvind
Nils smiler og ler opp bakkene
Litt stivere smil på denna karen...
Pulja jeg kjørte et stykke med. Flere helt til mål.
Harald Løvdal (i front)
Til fots over mål... kjipt.
Heiagjengen... Linda og Torunn
Era!
Oppladningen var altså ikke den beste, sett i ettertid. Forrige lørdag kjørte jeg Sykkelener'n, droppet restitusjonsøkt på søndag, kjørte kort men halvintenst på mandag med påfølgende knebøy på 3T, og så en steinhard sti-økt på onsdag. Tror kanskje ikke at det var noe sjakktrekk. Sti-turen med André var sykt morsom, men kanskje litt for hardt så tett innpå. Men man lærer jo noe hele tiden...
Fredag etter jobb kjørte jeg og Linda sørover til Tynset, der vi skulle besøke Nils og Torunn. Vi kom til dem omtrent åtte, og fikk en varm velkomst av Era, en kjempefin og morsom (og snill!) hund. Gården var kjempefin, og det var koselig å møte Nils og Torunn. Nils skulle også sykle på lørdag, og siden han er "local" fikk jeg noen gode tips om løypa. Jeg mistet Nils allerede i det første terrengpartiet, og jeg så for meg at han var langt, langt foran meg i mål. Men resultatene viser at jeg greide å karre meg til mål bare 4 minutter senere.
Vi ble på Tynset til søndag, og hadde en fin lørdag ettermiddag og søndag morgen sammen med Nils, Torunn, Nora og Tuva. Og Era selvsagt. God mat og hyggelig selskap. Gjorde et forsøk på å ta et glass vin også (Muga Reserva 2004), men jeg var så trøtt at jeg holdt på å gå i dørken...
Øyvind og Nils eter før start
Nils tauer på Øyvind
Nils smiler og ler opp bakkene
Litt stivere smil på denna karen...
Pulja jeg kjørte et stykke med. Flere helt til mål.
Harald Løvdal (i front)
Til fots over mål... kjipt. 
Heiagjengen... Linda og Torunn
Era!mandag 11. august 2008
03:09:34
Foto: Ståle FlottenSå var "Sykkelener'n" vel unnagjort. Det var et fantastisk flott ritt, med fantastisk natur, matstasjon rundt hver sving og til dels mange folk som sto rundt løypa og heiet på oss som syklet. Jeg så til og med mannen med ljåen oppe i en bakke, og da var alt bare stas...
På forhånd hadde jeg sett på resultatene fra i fjor, og bestemt meg for at jeg skulle ha som mål å komme under tre timer. I år var det imidlertid mye våtere, sterk motvind over fjellet, og 3 km lenger enn i fjor. Så det ble vanskelig å komme inn på under tre timer. På den andre siden: Jeg hang greit med 2 stykker opp Vinstradalen. De kjørte hardt, men ikke verre enn at jeg lett hang på. Dette funka fint, helt til en forbanna idiot passerte meg helt på toppen av terrengpartiet, for så å ligge og bremse i 12-15 km/t nedover. Faen altså... det førte til at jeg mista de 2 jeg syklet sammen med, og måtte kjøre alene over fjellet (ikke alene altså, men det var jeg som måtte gjøre jobben hele veien; ingen andre som trakk i høy nok hastighet).
Etter som jeg slo både Bjarte Engen Vik (03:17:44) og Svein Tore Samdal (03:11:05), og kom under minuttet bak min svoger Sigurd (03:08:37), så er jeg likevel ganske fornøyd.
Var så heldig å få bo på hytta til Tove i Glitnir sammen med Linda (04:19:29), Siv Merete (05:16:02), Lise (04:55:31), Jannike (05:13:51), Hilde (04:29:07), Asgeir (04:07:03), Tor (03:16:16) og Harald (03:19:02). Litt sykdom og nervøsitet til tross, alle kom seg gjennom rittet, og alle var enige om at det var et flott ritt. På hytta la Tove alt til rette for at vi skulle ha det fint, og hun disket opp med nydelig mat både seint og tidlig, og passet på at alle hadde noe godt i glasset i tillegg. Skikkelig service, altså. Nå gleder jeg meg til Fjellsykkelrittet på lørdag... Blir spennende å se hvordan beina taklet kjøret rundt Orkelsjøen.
På forhånd hadde jeg sett på resultatene fra i fjor, og bestemt meg for at jeg skulle ha som mål å komme under tre timer. I år var det imidlertid mye våtere, sterk motvind over fjellet, og 3 km lenger enn i fjor. Så det ble vanskelig å komme inn på under tre timer. På den andre siden: Jeg hang greit med 2 stykker opp Vinstradalen. De kjørte hardt, men ikke verre enn at jeg lett hang på. Dette funka fint, helt til en forbanna idiot passerte meg helt på toppen av terrengpartiet, for så å ligge og bremse i 12-15 km/t nedover. Faen altså... det førte til at jeg mista de 2 jeg syklet sammen med, og måtte kjøre alene over fjellet (ikke alene altså, men det var jeg som måtte gjøre jobben hele veien; ingen andre som trakk i høy nok hastighet).
Etter som jeg slo både Bjarte Engen Vik (03:17:44) og Svein Tore Samdal (03:11:05), og kom under minuttet bak min svoger Sigurd (03:08:37), så er jeg likevel ganske fornøyd.
Var så heldig å få bo på hytta til Tove i Glitnir sammen med Linda (04:19:29), Siv Merete (05:16:02), Lise (04:55:31), Jannike (05:13:51), Hilde (04:29:07), Asgeir (04:07:03), Tor (03:16:16) og Harald (03:19:02). Litt sykdom og nervøsitet til tross, alle kom seg gjennom rittet, og alle var enige om at det var et flott ritt. På hytta la Tove alt til rette for at vi skulle ha det fint, og hun disket opp med nydelig mat både seint og tidlig, og passet på at alle hadde noe godt i glasset i tillegg. Skikkelig service, altså. Nå gleder jeg meg til Fjellsykkelrittet på lørdag... Blir spennende å se hvordan beina taklet kjøret rundt Orkelsjøen.
fredag 11. juli 2008
Fy faen så dumt
På E24.no kan man i dag lese en sak med tittelen "Brente koffert med kr 80 000", som handler om avslutningsfesten på Spasibar (kunststudentenes stamsted i Oslo som må stenge). Pengene som ble brent var inngangspengene. Jeg synes det er kvalmt og UTROLIG teit gjort å fyre av så mye penger, som tross alt kunne vært brukt på noe litt mer fornuftig.
Men det der er ikke det verste... Det som er verst er å lese hva en av arrangørene, Tonje Nordmo, sier om penge-brenninga: "Det var en utrolig frigjørende fest. Bålet var utført som et rituale, fordi det er viktig å statuere at det er vi som eier pengene, og ikke de som eier oss. Vi må løsrive oss fra pengenes makt".
På spørsmål om hun forstår om noen kan reagere på at de brenner så mye penger, svarer Nordmo følgende: "Det har jeg ingen forståelse for".
Hørt noe sånt?! Jeg kan nesten ikke tro at det finnes folk som er så jævlig sprengt i hodet at de kan finne på å si noe sånt. Greit nok at folk selv må få bestemme hva de skal bruke pengene sine til, og man kan alltids si at det ikke er noe verre å svi av (bokstavelig talt) 80 000 i et bål enn å bruke tjue millioner på en båt som man uansett ikke greier å håndtere og som helt sikkert kræsjer i løpet av sommeren. Men: Å prøve å få dette til å framstå som noe intellektuelt og symbolsk for å liksom "løsrive seg fra pengenes makt", fremstår som så lavpannet dumskap at jeg rett og slett blir provosert. Ikke fordi de brant pengene, men fordi uttalelsene er så liksom-korrekte og jalla at det er til å schpy av.
Hvis disse kunstspirene skal løsrive seg fra pengenes makt, hvorfor skal de da på død og liv ha så jævla mye penger for kunsten sin? Kan de ikke bare selge alt de lager mot at folk kan holde dem litt i hånda? Eller ved å bli venn på Facebook? De vil jo ikke ha penger (det var jo derfor de brant dem opp), så hvorfor gi dem det? Gi dem et klapp på skuldra (gjerne litt hardt), ta med kunsten hjem, heng den opp, sett den i hagen, eller sett fyr på den. Så kan du "løsrive deg fra kunstens makt over deg selv". Tenk så befriende.
Men det der er ikke det verste... Det som er verst er å lese hva en av arrangørene, Tonje Nordmo, sier om penge-brenninga: "Det var en utrolig frigjørende fest. Bålet var utført som et rituale, fordi det er viktig å statuere at det er vi som eier pengene, og ikke de som eier oss. Vi må løsrive oss fra pengenes makt".
På spørsmål om hun forstår om noen kan reagere på at de brenner så mye penger, svarer Nordmo følgende: "Det har jeg ingen forståelse for".
Hørt noe sånt?! Jeg kan nesten ikke tro at det finnes folk som er så jævlig sprengt i hodet at de kan finne på å si noe sånt. Greit nok at folk selv må få bestemme hva de skal bruke pengene sine til, og man kan alltids si at det ikke er noe verre å svi av (bokstavelig talt) 80 000 i et bål enn å bruke tjue millioner på en båt som man uansett ikke greier å håndtere og som helt sikkert kræsjer i løpet av sommeren. Men: Å prøve å få dette til å framstå som noe intellektuelt og symbolsk for å liksom "løsrive seg fra pengenes makt", fremstår som så lavpannet dumskap at jeg rett og slett blir provosert. Ikke fordi de brant pengene, men fordi uttalelsene er så liksom-korrekte og jalla at det er til å schpy av.
Hvis disse kunstspirene skal løsrive seg fra pengenes makt, hvorfor skal de da på død og liv ha så jævla mye penger for kunsten sin? Kan de ikke bare selge alt de lager mot at folk kan holde dem litt i hånda? Eller ved å bli venn på Facebook? De vil jo ikke ha penger (det var jo derfor de brant dem opp), så hvorfor gi dem det? Gi dem et klapp på skuldra (gjerne litt hardt), ta med kunsten hjem, heng den opp, sett den i hagen, eller sett fyr på den. Så kan du "løsrive deg fra kunstens makt over deg selv". Tenk så befriende.
torsdag 10. juli 2008
69 grader nord
Jeg har nå opprettet en ny blogg for sommerens store happening: "69 grader nord". Her kommer det bilder og kanskje noen små fortellinger fra turen nordover til Lofoten.
69gradernord.blogspot.com.
69gradernord.blogspot.com.
søndag 6. juli 2008
Til Gråkallen
Fredag 4. juli, sol og 28 varmegrader. Fin-fint vær, men bittelitt varmt å sykle. Tok en tur til toppen av Gråkallen, mest for å måle avstanden fra Ila og til toppen. Min computer sier det er 8,6 kilometer. Startet hjemme, syklet ned Byåsveien til Ila, tok til venstre i rundkjøringa opp Vestoppfarten, til Sverresborg, til høyre ved butikksenteret og opp Fjellseterveien. Oppe ved Skistua tok jeg til venstre opp grusveien som går til toppen av Gråkallen, og syklet til porten inn til militæranlegget (eller det som var et militært anlegg om ikke annet). Kjørte Fjellseterveien og Breidablikkveien ned igjen, og til høyre opp Byåsveien ved Åsveien skole. En fin runde som test på form, eller som rein bakketrening.
Abonner på:
Innlegg (Atom)