02:06:17

Jannike og Linda i mål.

Lørdag 28. juni kjørte jeg og Linda "Hølondingen", et skogsterrengritt fra Eid skole på Korsvegen. 50 kilometer løype i variert terreng. Og det var jaggu litt av et terreng den gikk i... Smal sti, våt myr, glatt stein, røtter, sand, grus, jord, gjørme og alt mulig rart. Løypa var tung, men skikkelig morsom. At det regnet kraftig fra start gjorde at det var sleipt og glatt, vått og gjørmete. Men turen var fin, og jeg synes det var stas.

Linda derimot, var ikke like fornøyd med traséen. "Faen! Æ ska mellj mæ av Sykkelenern!" var det første hun sa når hun krysset målstreken, men jeg tror hun har moderert seg litt nå. Det var uansett en bra prestasjon å komme seg gjennom, spesielt siden hun ikke har kjørt så mye terreng. 02:52:38 ble sluttiden til Linda og Jannike.

Tøff internjustis

En salgstråd på terrengsykkel.no som ikke utvikler seg helt i den retningen som selger hadde håpet på. Han forsøker å selge ei brukt sykkelramme til altformye penger, så mye at du hadde fått en bedre sykkel, helt ny, for mindre. Og da reageres det på forumet... Utrolig vittig tråd, og en fantastisk avslutning.

Fredag den 13.

Sykkeltur på fredag den 13.... Det gikk som det måtte gå. I ei bratt kneik på vei opp mot Bergskaret i Markathriller-traseen fikk Linda en skrens på forhjulet, rakk ikke å dra ut foten, og gikk i bakken sidelengs med styret inn i brystet. Ikke bra. Et kraftig slag, noe manglende hud, et digert blåmerke og ømt bryst ble resultatet. Vi snudde syklene og trilla rolig tilbake hjemover, og tok veien om Lian for å få litt variasjon. Heldigvis gikk det bra, og på søndag er det klart for å sette seg på en nyvasket sykkel igjen.

Heftig treningstur med komisk slutt

I dag gikk turen opp i Bymarka. Fra Stabells vei kjørte jeg og André opp til Kyvannet, gjennom skogen til Baklidammen, over demningen og forbi golfbanen, krysset veien og tok inn på kronglete og teknisk sti opp til Geitfjellet, ned til Tømmerdalsveien igjen, oppover og inn til Kobberdammen, opp mot Skistua på sleip og glatt sti og inn til Studenthytta. Puh... Noen høydemeter det der.

André på vei ned fra Geitfjellet

På vei ned fra Geitfjellet måtte vi ha en teknisk stopp, etter som André presterte å sprenge bakdekket. Det gikk greit å bytte slange (heldigvis for ham hadde jeg med mine gadgets på turen), og vi fortsatte.

Teknisk stopp: Punktering #1

Etter bratt klatring opp til Studenthytta gledet vi oss til morsom nedkjøring på familiestien. Det tok imidlertid ikke lang tid før André poffa enda en slange. Og nå stod vi der uten flere slanger. Den elegante løsningen ble å fylle dekket med gress, og vi fikk pakket det såpass at McGyver ville blitt stolt. Dermed kunne André rulle rolig ned med bakhjulet fullt av gress.

Teknisk stopp: Punktering #2.

Gresset flyttet imidlertid så mye på seg at det så litt stygt ut for selve felgen. Da ble løsningen litt mindre McGyversk; jeg syklet hjem og hentet bilen...

Ræseren Ralf - Joda, de er litt ræs

I en post litt lenger ned er jeg en smule skeptisk til mine nye RR-dekk. Nå er jeg ikke like skeptisk lenger. Har syklet noen mil på dem, og de er mye raskere enn jeg opplevde dem som på den aller første turen. Noe av problemet kan ha vært at jeg pumpet dem sprekkfulle med luft for å rulle lett på pakket grus og asfalt, og så gikk turen ut i skogen...

I dag går turen opp i Bymarka, og da er planen å få kjørt dekkene på grus og sti, kanskje (og forhåpentligvis) med innslag av større stein og røtter. Været har vært vått (for å si det forsiktig) de siste par dagene, så det som har evnen til å bli sleipt når det er vått er vel nettopp det i dag. Passer egentlig bra, så får jeg sett hva dekkene klarer av våt jord og våte røtter.

Planen er å sjekke om RR skal få stå på sykkelen også når det blir august, og Sykkelener'n og Birken står for tur. I utgangspunktet er jeg fristet til å gå for lettere grusræsere som Furious Fred eller kanskje Kråka, men hvis RR overbeviser i løpet av sommeren er jeg ikke i tvil om at det er et langt mer robust og tryggere valg ift punktering og "traction".

Oppdatering 24.06.08:
Nå har jeg syklet enda lenger på RR-dekkene, og jeg liker dem bare bedre og bedre. Det ideelle valget til mitt bruk ville nok vært 2.1, men det sitter som støpt med 2.25 på sti og litt røft underlag. Og så er de overhodet ikke så treige som jeg først fryktet de skulle være. Selv med relativt behagelig lufttrykk ruller de fint på hard grud (og asfalt). Så langt er jeg altså veldig fornøyd, men jeg har likevel FF stående på handlelista til Cyclecomponents... Frister å gamble litt med noen lette, tynne lynraske dekk på Birken.

Jøldalen

Helgetur med Marianne, Sigurd, Marlene og Kaya til hytta i Jøldalen. Lørdag formiddag kom vi til hytta når sola stod som høyest på himmelen, og det var temmelig varmt. Jeg og Sigurd bar noen planker og snekra sammen ei trapp. Ellers ble det et par små turer, god mat, ei god flaske vin og en iskald pils i solveggen. Kaya ble desverre syk, men Marlene så ut til å storkose seg på fjellet.

Støggfort på Røros

I sitt første sykkelritt kjørte Linda gjennom traseen til "Jenterittet" på Røros på 02:14:41, ei veldig sterk tid. Litt over to timer på 54 kilometer gir en snitt på over 24 km/t, som er veldig bra! Blei skikkelig stolt av kjæresten min! Klæm te dæ fra mæ...

Race ready - Linda på Røros

Linda og hennes Hard Rocx Crudus XX er klar for "Jenterittet" på Røros i morgen, lørdag 7. juni.

Racing Ralph - Litt for lite race?

Treningstur sammen med André i dag, med splitter nye Racing Ralph-dekk. Turen gikk fra Byåsen ned til Sluppen bru, elvestien til Nedre Leirfoss, kort asfaltstrekk til grusvei opp til Sjetnemarka, over Øvre Leirfoss til Bjørkmyr, traktorvei og grus til Leira, asfalt til kraftstasjonen og opp på grus og sti innover Estenstadmarka. Planen var å kjøre over Liaåsen, men det var rett og slett for varmt i dag. Kjørte til Solbakken og videre rundt Jonsvatnet, ned forbi ridesenteret, til Tiller bru, opp bakkene på asfalt og inn på Pilgrimsleden til Tiller kirke. Derfra ble det asfaltveien hjem. 46 kilometer, med mye grus, sti og noen heftige stigninger.

Dekkene var uvant. Kanskje ett hakk for brede (2.25). Og så var de kanskje litt for harde. Og de var definitivt tunge! Gud bedre... Og ikke synes jeg de rullet spesielt bra heller. Det må nok bli noen atskillig lettere og raskere grusdekk seinere i sesongen. Med mindre jeg begynner å like RR bedre etter hvert.

00:29:24

Så var karrierens andre ritt unnagjort. ”Granåsjakta” i Granåsen, i stekende sol og flotte forhold. 3 runder på blanding av grus, stein og sti. Skikkelig morsom løype, med fullt trøkk fra start til mål. Beina kjentes overraskende gode, med tanke på Markatråkket på søndag og knebøy mandag. Det jeg sleit mest med var faktisk ryggen; ble sittende og tråkke intenst på tunge gir og ble halvveis liggende over styret i motbakkene. Det kjentes på ryggen… Ellers var det selvsagt mangel på høyintensiv trening (intervall/O2-trening) som førte til at resultatet ble som det ble. Men det var arti læll!

Reklame

Får ikke ei eneste krone for dette, men det er likevel et par produkter som fortjener skryt. Fredag kjøpte jeg ny hjelm, Giro E2, som fungerte perfekt. Den sitter som støpt på mitt hode, og er så lett (298 g) at jeg glemmer at jeg har den på. 24 svære luftehull sørger for god lufting, selv om hjelmen ser litt tettere ut enn flere av konkurrentene. Obs obs! Kjøpt på Hank Sport i Trondheim koster denne 1.799,- kroner. Bestilt hos cyclingcomponents.no koster den i skrivende stund 987,- kroner.

Produkt nummer 2 som skal få litt skryt er Protonic fra Proteinfabrikken. Av alle de forskjellige sportsdrikkene jeg har prøvd er denne helt suveren. Den smaker godt, er lett å drikke, ikke for søt, og så inneholder den en del mineraler som gjør at kroppen binder væsken bedre. Prøvde DRIV fra Tech Nutrition for litt siden, men den rant bare rett gjennom. 5 stopp på en 4-timers sykkeltur er ikke bra.

03:45:09

Foto: Reidar Sether

Så var mitt første ritt unnagjort. Syklet Markatråkket 15 minutter raskere enn det som var målsetningen, men er likevel ikke helt fornøyd. For det første var girene så kranglete at jeg i vel 3 mil kunne kjøre bare på den lille og den store skiva foran. For det andre så var jeg ikke helt ferdig når jeg kom i mål, hvilket betyr at jeg kunne tatt ut enda mer underveis.

Grunnen til at girene kranglet vet jeg ikke helt sikkert, men det er i hvertfall klart at en blanding av våt jord, gjørme, våt grus og sand ikke er en gunstig kombo for kjede og girveksleren bak. Før rittet var alt skinnende rent, så jeg regnet med at problemet ikke skulle komme tilbake. Men jeg gjorde kanskje en bommert da jeg smurte med olje for tørt føre, når det tidvis var veldig bløtt underveis. Nesten litt komisk hvis det er en av årsakene; da går det faktisk an å bomme på smurningen også på sykkel!

I ettertid angrer jeg på at jeg ikke kjørte bittelitt hardere gjennom hele løypa. Det er selvsagt lett å si nå, men likevel… Fra halvkjørt løp (i stigningene opp til Vassfjellet) løsnet det skikkelig i kroppen, og den tunge, kvalmende følelsen jeg hadde kjørt med fra start ga seg. Det var en sinnsyk opptur, og utforkjøringen ned gikk som en drøm. Men derfra og inn burde jeg dratt på mye mer. I bakkene fra Bratsberg kirke og inn til mål (og dem var det jo relativt mange av), kjørte jeg forbi ganske mange andre. Og beina føltes gode. Lite syre, ingen krampetendenser.

Næringsinntaket fungerte veldig bra, selv om det var vanskelig å spise mye når intensiteten var så høy (snitt på 77% av maks). 2 bananer og 1 energibar gikk med, samt halvannen liter Protonic og vel en liter vann.

På en dag uten regn, med fungerende gir og den erfaringen jeg nå har, er 03:30 absolutt innen rekkevidde...

Bilder fra rittet:
* Foto: Reidar Sether
* Foto: Jørn Dahl-Stamnes
* Foto: Anders H. Bjørgan/NRK